La oss skru klokken to timer tilbake

For en dag. Bildene viser kanskje fryd og gammen, men et par timer før disse bildene ble tatt var det rimelig hektisk kan vi love...

Etter dagens faste gjøremål (kaffe ute og jobbing inne) gikk vi ombord i bussen til Rocchetta, en liten landsby litt lenger oppover dalen. Greit turvær, og Rocchetta er visstnok et bra utgangspunkt for turgåing. Vi går ut av bussen, trekker inn frisk luft, nyter synet av en sammenklemt gammel landsby, vandrer over piazzaen... Og der, med kåtskap i blikket og uten eier, småspringer en særdeles glad hannhund mot oss, det vil si, mot Billie selvsagt. Løpetiden hennes er skrudd opp på max for tiden, hun er blitt villigheten selv. Prøv det den som vil, men å skille to amorøse hunder, det er en oppgave selv riksmeklingsmannen ikke vil kunne klare.

Etter en del runddans på piazzaen klekker vi ut en plan. En aldeles håpløs plan; Ivar drar med seg Billie opp og rundt noen gater og venter noen minutter på Lise, Lise holder igjen hannhunden. OK, gjett hvem som kom først rundt hjørnet, en på to eller en på fire ben...?

Plan B iverksettes. Ivar holder hannhund, Lise og Billie går for å finne en kaffebar å gjemme seg på. Resultatløs leting. Vi er like langt. Så da står vi der med to paringsvillige bikkjer i folketomme gater (midt i siestaen) et sted vi aldri har vært før og neste buss går ikke før om 5 timer. Frustrerende er bare fornavnet.

En siste plan prøves ut. Vi la merke til da vi gikk av bussen en ganske fin restaurant med hvite duker og høye vinglass, den så ut til å være åpen. Dermed tar Lise en pustende og pesende hannhund med stjerner i blikket opp i armene og bærer ham tilbake til piazzaen, Ivar og Billie ved siden av. For et syn. Framme ved restauranten får vi heldigvis hjelp av en mann som har sittet i bilen og observert opptrinnet, han holder igjen Italias kåteste hund, mens vi smetter inn på restauranten med en snytt og snurt Billie. Puh!

Heldigvis er hunder velkomne de fleste steder her, inkludert fine restauranter. Dermed ble det en befriende lunsj på oss i dag, istedetfor den planlagte turen.

Er historien slutt? Niks. For da vi skal til å gå, hvem springer ikke logrende utenfor? Joda, Garibaldi som vi blir fortalt han heter, har langtifra tenkt å gi opp Billie. Vi kan ikke italiensk, servitrisen kan ikke engelsk, men fransk. Vi får forklart med vår skolefransk situasjonen og spør om det finnes en bakvei vi kan rømme ut. Med full forståelse for dilemmaet geleider hun oss gjennom kjøkkenet (med hund!), og ut i en bakgård. Som en gjeng banditter tar vi beina fatt og haster avgårde fra Rocchetta med frykt for at Garibaldi skal få ferten av oss. Det gikk bra. Vi har sannsynligvis satt ny kappgangrekord på strekningen Rocchetta - Dolceacqua, men viktigst av alt, ingen valper er unnfanget.