Arrivederci Dolceacqua

Siste dag her i Dolceacqua, i morgen tidlig reiser vi hjem. Dette var dagen da vi spiste kanskje det beste vi noensinne har hatt i Italia, og dagen der vi drakk den desidert dårligste vinen noensinne. Men også det var en opplevelse, det var hos en gammel dame vi alltid har hilst på. Hun har en liten vinstue som hun åpner når det kommer noen busslaster med lettlurte tyske turister forbi. Eller nordmenn.

Vi har likt oss utrolig godt her, og om vi skal skrive noen avsluttende ord om oppholdet vårt, blir tastaturet vått. Heldigvis sier bilder mer enn...

Vi sees hjemme. På gjensyn Dolceacqua.

Hmm... fikk plutselig en Hans Petter Hansen låt i huet...

Ahhh, for en nydelig dag på palasset

Her kommer Lise lett spankulerende ned fra det store palasset i Bordighera etter nok et teselskap hos greven av...

KUTT!!! Historien er en helt annen. Bytt ut palass med sykehus, bytt ut greve med lege (ikke Dr. Greve). Legg merke til Lises bandasjerte hånd. Dette skjedde: Vi gikk tur langs elven i Dolceacqua, skulle gå ned en skråning slik at Billie kunne bade, Lise trår oppå en stor stein, stor stein begynner å rulle, Lise ramler, lillefinger kommer i klem for deretter å formes som en slags Z... Vår vertinne Monica kjørte oss til sykehuset, Lise var en helt da fingeren ble brukket tilbake og spjelket.

Rochetta

Nytt forsøk på tur i Rochetta! De som følger med i timen husker gjerne at vi for noen uker siden dro til landsbyen Rochetta for å gå tur i dalen der, men måtte endre planer da Billie-i-løpetid ikke lot seg kombinere med kåt-løs-hannhund. Nok om det. Vi tok bussen opp for å gjøre et nytt forsøk tirsdag. Fin-fin tursti innover.

Vel nede i Rochetta, fikk vi litt hetta. Tror dere ikke kåte-Garibaldi kom logrende igjen. Løpetiden er heldigvis over, Billie ga beskjed om at han ikke var hennes type...

Mingle with the locals

Vi gikk opp, og trillet hjem igjen

På den toppen av den ene åssiden her i Dolceacqua ligger en "agriturismo" - rett og slett en gård med restaurant der egenproduserte råvarer serveres fra eget kjøkken. La Locanda heter den. Det finnes mange av dem i området, men denne skal være en av de bedre. Vi gikk opp, det er ca 70 min. med oppoverbakke, en grei måte å bli sulten og tørst på.

Hele familien er involvert i driften... "mama" går blid fram og tilbake fra kjøkkenet og har full kontroll, "papa" dilter rundt mellom bordene i en skitten arbeidsbukse, snakker med alle og byr på et glass limoncello (tar selvsagt et selv også), datteren serverer. Mye. Det vi trodde skulle være en enkel lunsj, ble en 6-retter. Vi fikk vel egentlig ikke noe valg heller. Man får et bord, og så får man mat. Innimellom stikker gjerne gårdsbikkja innom og hilser på. Fantastisk godt. Og prisen; 50 euro for to inkludert en flaske vin... Vi trillet ned åssiden og spiste ikke mere den dagen.

Vive la France

I høst hadde vi en helg i Nice. Da hadde vi en lat dag ved stranden i Villefranche Sur Mer som ligger et steinkast fra Nice, en fredelig liten bukt. Siden vi nå kun er et Andreas Thorkildsen-steinkast fra Villefranche ville vi gjenta den late dagen.

Vi er altså i området nær til den franske grensen, og det slo oss der vi satt på en stappfull restaurant i Frankrike hvor stor forskjell det er mellom de to landene. I Italia hadde det vært full kakling og gestikulering ved bordene, her var det nærmest hvisking. Straks man kommer over grensen merkes det, folkene, byene, klærne, maten, bartene... alt endres. Enkelt forklart; der Frankrike har stil, tar Italia igjen med sjarme. Pussig. Man kan ike ze den grenze under vann - eller på land, men den er der allikevel.

Opp, opp, opp

På kartet vårt er det tegnet inn med tykk rød strek en gårute fra landsbyen Pigna og opp til det som på kartet for oss så ut til å være en slags turistforeningshytte. Bra, tenkte vi. Og bra var turen. Bra bratt, fra 270 moh. til 1270 moh. Bra vær, solfaktoren brukes flittig for tiden. Bra utsikt. Eneste skuffelse var vel at "turistforeningshytta" var en bar/ristorante som attpåtil var stengt. Rett ved gikk det til og med en asfaltert bilvei, det er sørenmeg veier der ingen kunne tru at nokon kunne snu i dette landet.

Vel, samma det, alle var enige om at det var en fin tur, som det het i stiler i fjerde klasse...

Gårsdagens middag

Det enkle er ofte det beste. I går kveld gikk vi bare opp på takterrassen, småspiste av en barolo-ost akkompagnert av en vin til 2 euro fra nærbutikken, brød og utsikt over byen. Enkelt, godt. Og kaldt!!!

Skumringstimen i Dolceacqua

Smak av sommer

Mandag dro vi over grensen igjen, til Menton. Etter en lang og deilig lunsj med smak av blåskjell, laks, iskrem og hvitvin, reiste gjestene våre hjem til Norge, mens vi ble værende i Menton resten av dagen og fikk en smak av sommer. Fatt mot der hjemme, sommeren jobber seg nordover nå.

Til Bloksberg

Siden vi nå har leid en 7-seters bil, må den selvsagt nyttes. Dermed dro vi nylig på biltur innover dalen og over fjellene (anbefales ikke med en stor 7-seter forøvrig, men med Willem bak rattet kunne vi lett ha rygget med en semitrailer opp hårnålsvingene). Målet var Triora – heksenes by. En liten landsby som karrer seg fast 800 moh. Byen er også gjort kjent i Norge av skuespiller Per Chr. Ellefsen (Elling), som er der titt og ofte. Han hadde vært der forrige uke fikk vi vite, alle kjenner til ham, ikke så rart, han har nemlig gått i gang med et evighetsprosjekt; Pusse opp en 3000 kvm stor bygning som ligger på øverst og ytterst utpå en pynt. Lite pynt der for øyeblikket, den ligger nærmest i ruiner, men om de nødvendige sponsormidler skaffes, skal det bli et kunst- og kultursenter.

Vi forstår godt at han har forelsket seg i stedet. Den dagen vi var der bød byen på alt vi nordmenn ønsker seg: snøkledde, majestetiske fjell med sol og vår i luften. Det eneste skuffende var at det ikke var et eneste flyvende kosteskaft å se i mils omkrets. Derimot var det mye lokale delikatesser å se i en liten butikk der alle damene i følget gikk amok. Oster, skinker, søtsaker, viner. Man kan leve godt i Bloksberg.

Fra by til by til by... på ny!

Vi har tidligere gått den fine ruten Dolceacqua-Perinaldo-Apricale. På fredag hadde Ivar lovet skyfri himmel og 19 grader, et værvarsel som selvsagt slo til, dermed var det bare å snøre sekken og legge ut. Eller opp rettere sagt. Willem, Arild og Siri slo følge, faktor 20 ble smurt på og svetten ble belønnet med lange stopp på gode mat- og vannhull. Vi avsluttet med nydelig italiensk is og pastis i det solen sa takk for seg i Apricale. Et par solbrente skuldrer var bare en ren bonus denne dagen.

Markering i Apricale

I kveld er slottet i Dolceacqua badet i lys á la det italienske flagget. La oss si det er til ære for bursdags-Lise.

I dag fikk selvfølgelig bursdagsbarnet bestemme, dermed ble det lunsj i nabobyen Apricale. Så langt det beste måltidet vi har hatt her i Italia. Vi forstår godt at restauranten er omtalt i den berømmelige Michelin-guiden. Olivenkake med oliveniskrem til dessert - fortreffelig.

Forresten, legg merke til sykkelen på kirkespiret! Vedkommende ville lett vunnet klatreetappene i Tour de France.